Formidling av kulturhistorie, handlingsbåren kunnskap og husflid er i vinden. Men det er ikke bare interessen for den tradisjonelle husfliden som blomstrer, det er også interessen for husflid i alle andre tidsepoker enn den moderne. Husflid med historisk sus i historisk innpakning, husflid som tillhører en tidsepoke som ligger fjernt fra vår virkelighetsforståelse – husflid som apellerer til fantasien. Og hvorfor appelerer det? Fordi forhistorisk husflid tillbyr en tilbakeskuende romantisering mot en ukjent verden med estetikk og bruksområder som er ulik den moderne. Fordi forhistorisk husflid tilbyr en helt annen forskningsdimensjon. I tillegg kan forhistoriens husflid læres med og av andre unge mennesker og formidlers av og til unge mennsker i en kontekst de føler seg trygge og komfortable i. I det historiske reenactment-miljøet formidler unge voksne egen historisk kunnskap på «hjemmebane». Unge voksne blir slik viktige rollemodeller for barn og andre unge voksne. Hjemmebanen er ofte ikke fasilitert av en museumsinstutisjon og er derfor ikke preget av autoritetenes tilstedeværelse – den er skapt av og styrt av ildsjeler i reenactment-miljøet.

Ansvaret ligger først og fremst hos oss som eiere av hobbyen.

I løpet av mine 14 år som formidler av historie har jeg møtt mange reaksjoner på det jeg bruker tiden min på, nemlig historisk re-enactment og living history. De fleste jeg møter er utelukkende positive og fulle av begeistring, men reaksjonene er likevel preget av en naiv forståelse av miljøet jeg er den del av og hvilke kunnskaper både jeg og andre i miljøet besitter. De fleste re-enactere kan sikkert kjenne seg igjen i journalisters spake forsøk på å fremstille vår viksomhet, mens de egentlig ønsker seg et blinkskudd av en blodig viking med sverd. For folk flest, er jeg en sånn som «liker å kle meg ut». Og at jeg i tillegg skulle finne på å kle meg ut og vise meg frem gratis, er ganske utrolig for de fleste. De synes at jeg er litt søt og konkluderer med at jeg må være ganske barnslig. Misforstå meg rett, jeg er ikke bitter og jeg liker faktisk å kle meg ut men, jeg skulle helst sett at det eksisterte en bredere forståelse for hva historisk re-enactment og living history er, hvordan vi praktiserer det og hvorfor vi velger å vie livene våre til det.

Mangel på forståelse kan være både frustrerende og negativt, ikke bare fordi det svekker reenactmentsjangerens kredibilitet men også fordi det av og til kan være vanskelig å nå igjennom med budskapet til utenforstående. Den historiske grasrot-formidlinga som reenactment-miljøet representerer har i mange sammenhenger lav kulturell og faglig status. Vi er og blir de folkene «som liker å kle seg ut». Men, ansvaret for at mange undervurder det faglige nivået og seriøsiteten i reenactment-miljøet ligger ikke bare hos de som er utenforstående. Ansvaret ligger først og fremst hos oss som eiere av hobbyen.

La meg derfor skissere noen tiltak jeg mener at vi i reenactment-miljøet kan igangsette for å forbedre situasjonen.

Samarbeidet mellom frivillige organisasjoner og etablerte instutisjoner

Mange reenactmentgrupper blir flittig brukt av museumsinstutisjoner, blant annet under arrangmenter. Mitt intrykk, som både reenacter og museumsarbeider, er at mueumsansatte stort sett setter pris på lokale ildsjelers engasjement. Uavhengig av kvaliteten på utstyret og formidlingen oppleves det som positivt for museet at de har mer å skrive om i programmet. Involveringen av frivillige organisasjoner er desuten i tråd med museenes nye satsningsområder (ny museologi) som blant annet går ut på å skape økt sosialt engasjement og eierskapsfølelse blant brukerne. Men, mange museer bummer på et vesentlig punkt i samarbeidet; nemlig når det kommer til å stille krav og motkrav.

Jeg mener at mange reenactmentgrupper ønsker mer enn å bare «stille opp», de ønsker en kunnskapsutveksling. De ønsker å utvikle innhold og formidlingsmetoder i samarbeid med museene og å diskutere det faglige innholdet. De vil bli utfordret og de vil ha hjelp til gjennomføringen. Dersom museene og reenacterne alltid sier seg fornøyd med at den ene parten «ringer og bestiller», og at den andre parten stiller opp og kjører sitt eget løp, vil vi aldri se noen utvikling. Initiativet til krav og motkrav kan like gjerne komme fra reenacterne som fra museumsarbeiderne.

Det er derfor ønskelig med et grundigere samarbeid hvor begge parter stiller konkrete krav til både innhold og gjennomføring. I etterkant bør samarbeidsprosjektene synliggjøres. Dette kan bli en vinn-vinn situasjon hvor museene synliggjør sitt sosiale engasjement og evne til demokratisering og reenactmentgruppene får økt kredibilitet. Synliggjøringen kan også bidra til en avmystifisering av reenactmentgruppenes virke. 

Flere og bedre samarbeid med andre frivillige organisasjoner med samme interessefelt har også mange positive konsekvenser. Slike samarbeid kan blant annet bidra til økt rekrutering, for alle involverte parter. Husflidslagene har flere ganger ytret et ønske om å rekrutere nye, unge medlemmer, så hvorfor ikke bidra til å gi hverandre et løft? Unge voksne grasrot-formidlere er som sagt viktige rollemodeller.

Tydelig sjangerdefinisjon og bevisstgjøring av eget arbeid

Det er på mange måter stor forskjell på det historiske reenactmentmiljøet og det levende rollespillmiljøet. Det å forske på levende rollespill (laiv) – både på sjangeren og de mange sosiale aspektene, er helt stuereint innenfor akademia. De fleste støtteordinger og instutisjoner har god kjennskap til hva laiv går ut på. Rollespillere forsker til og med på seg selv og de har etablert flere møtesteder for metadiskusjoner- diskusjoner som dreier seg om levende rollespill, ikke bare om produktene. Levende rollespill har med tiden blitt tydelig definert, anerkjent og etablert. Det er skrevet flere fagbøker om laiv, noe som blant annet har ført til etableringen av et felles internasjonalt fagspråk.

Fordelene med å være definert og tydeliggjort er mange og det kan tidvis være frustrerende at reenactere, i kontakt med rådgivere for støtteordninger, presse eller instutisjoner alltid må åpne med å forklare hva historisk re-enactment er. Det første vi gjerne må avkrefte er at det ikke er laiv vi driver med, men noe «annet», etterfulgt av spørsmålet «hva da og på hvilken måte?» Dersom vi finner gode definisjoner og tydelige begreper knyttet til egen sjanger, kan vi unngå denne kommunikasjonsutfordringen og arbeidet hadde gått mye mer smidig.

I motsetning til laivere diskuterer reenactere svært sjelden reenactment på metanivå.

Når reenactere samles for å diskutere sitt virke fokuserer vi stort sett på de matrielle resultatene (våre rekonstruksjoner) og på metodene vi har brukt i reksonstruksjonsprosessene. Det faglige nivået er høyt og handverkskunnskapen er bred. Det er imidlertid et viktig aspekt ved disse diskusjonene jeg savner, nemlig tradisjonsplasseringen. Som grasrotforvaltere og formidlere av handlingsbåren kunnskap, er vi lite bevisste på at vi både står i og arbeider innenfor tradisjoner. Vi formidler ikke bare kunnskap om gamle handverksteknikker, vi formidler også kunnskap om og i naturen og om den norkse dugnadsånden. Og som en nødvendighet for gjennomføringen formidler vi kunnskap om en epoke. UNESCOs konvensjon fra 2003 om immateriell kulturarv definerer den handlingsbårne kunnskapen svært bredt og reenactmentmiljøet arbeider innenfor flere av definisjonene i konvensjonen. Det vi gjør er viktig for bevaring og revitalisering av den immaterielle kulturarven. Arbeidet vi utfører er en del av noe større, men dette aspektet er desverre underkommunisert. Dersom reenactere i større grad tradisjonsplasser eget virke og handverk, og aktivt benytter internasjonal akademisk kulturarvsterminologi vil samarbeidsprosjektene med museumsinstutisjonene få større potensiale og kredibilitet.

I motsetning til laivere diskuterer reenactere svært sjelden reenactment på metanivå. Med metanivå menes samtalen om praksisen, sett utenifra. Her kan jeg nevne samtalen om sjanger, metodebruk innen formidling og de sosiale aspektene og terminologiene knyttet til disse. Reenactment-miljøet har delvis definert seg selv innad men sliter med å kommunisere dette utad.

Disse bevisstgjøringsprosessene rundt eget arbeid er like viktig som arbeidet med det materielle og bidrar til å gi oss økt trygghet i vår formidling.

Dokumentasjon

…dokumentasjon legger grunnlaget for en felles fagterminologi.

Dokumenteringen av reenactment-miljøets ulike aktiviteter er ofte mangelfull når det kommer til dokumentasjon av arrangementer og formidlingsaktiviteter. Disse blir stort sett dokumentert med foto av varierende kvalitet og turistvideoer. Fotografienes fokus er spredt og jeg har selv gjort meg «skyldig» i å spre foto som kun forteller de utenforstående at vi er «folk som liker å kle oss ut». Reenactmentgrupper legger ned et stort arbeid, ikke bare i rekonstruksjonene av klær og gjenstander men også i organiseringen av gode formidlingsarenaer (markeder, festivaler, events) og i formidlingsarbeidet. God dokumentasjon kan deles, ikke bare med andre reenactmentgrupper men også med instutisjoner og forskning og dokumentasjon legger grunnlaget for en felles fagterminologi.

745743-7-1399408281681 745743-10-1372113439672 745743-10-1372114413844

Hands on history

Dersom utenforstående skal begynne å ta reenactment på alvor må vi som driver med det også ta det på alvor. Med alvor mener jeg ikke kvaliteten i innholdet -det er mer enn godt nok. Jeg snakker om å åpne for en dialog om re-enactmet på et meta-nivå slik at vi kan forklare; hva det er, hvordan det praktiseres og hvorfor vi velger å vie livene våre til det. Først når vi har definert dette kan vi heve vår kulturelle og faglige status, etablere gode samarbeid og øke kvaliteten på eget arbeid. 

Det er på grunnlag av disse tankene at Trondheim vikinglag har igangsatt forskningsprosjektet Med hendene i historien/Hands on history. Forkningsprosjektet går over 13 måneder og er et samarbeidsprosjekt med tre andre europeiske renenactmentgrupper. Arrangementet På vikingers vis/The viking way inngår som en del av prosjektet – og det er under dette arrangementet at vi skal utføre mye av forskningen.

Prosjektet skal resultere i:

  • Fem videoproduksjoner som dokumenterer handverksprosesser og formidlingssituasjoner. Publiseres digitalt.
  • En bok med en samling fagartikler hvor vi blant annet snakker om re-enactment på et meta-nivå. Boken vil også publiseres digitalt.
  • En fotoutsilling med foto fra På vikinger vis som dokumenterer handverks og formidlingssituasjoner. Utstillingen vil reise til flere europeiske land og vil også publiseres digitalt. 

Vi håper at både reenactere og museumsansatte vil få glede av resultatene og at Trondheim Vikinglag vil bidra inn i samtalen om reenactment som sjanger og formidlingsverktøy.

Med vennlig hilsen

Ingrid Galadriel Aune Nilsen